Norsk hvalfangst

Hovedfoto: Wikimedia

I dag foregår den norske fangsten med bruk av en eksploderende harpungranat. Den eksploderende harpunen kan forårsake massive indre skader og blodtap uten at hvalen dør umiddelbart. En ekstra harpun eller et gevær brukes som en sekundær avlivningsmetode. Det kan ta fra flere minutter og i noen tilfeller over en time med lidelser før dyret til slutt dør. Harpuneringen av hval er kritisert av veterinærer og biologer over hele verden og har vakt motstand verden over.

 

En makaber tradisjon

Norge har en lang hvalfangsthistorie. Vågehvalfangst fra fiskebåter utstyrt med harpunkanon (det som kalles ”den moderne vågehvalfangsten”) begynte i 1920 – årene. Tidligere var det vanlig med en type fangst der hval som gikk inn i trange sund og fjorder, ble avstengt med spesielle nett. Når det var små hvalarter ble de deretter harpunert direkte med håndredskaper, mens når det gjaldt vågehvaler ble det skutt forgiftede piler inn i dyret. Dette forårsaket en blodforgiftning som svekket dyret sterkt i løpet av noen dager, slik at hvalen kunne avlives og bringes i land1.

Foto : Mark Votier / WDC
Foto : Mark Votier / WDC

Norges hvalfangst bidro i tidligere tider til overbeskatning av mange hvalarter. På grunn av dette ble Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC) opprettet i 1946. Hvalfangsten har i mange år vært omdiskutert, både innenfor og utenfor IWC.

Det er hverken reelle behov eller stor etterspørsel for hvalkjøtt i nordmennenes kosthold i dag. Til forskjell fra forbrukere i Japan og Grønland spiser heller ikke nordmenn spekk. Derfor kastes både spekket og skrotten over bord etter at fangstmennene har tatt det de vil ha2.

Sven Foyd og den dramatiske negangen i hvalpopulasjonene

Sven Foyd var en norsk skipsreder og betraktes ofte som grunnlegger av den moderne hvalfangst. Da Svend Foyn oppfant granatharpunen satte han igang rene gullfeberen blandt andre som ville tjene seg rike på dette “eventyret”. Foyn ble imidlertid gitt eneretten til å skyte hval de første 10 årene av sin karriere nordpå. Lik en eneveldig fyrste ga han ut noen ganske få konsesjoner, men under mildt sagt sære betingelser: Konsesjonshaverne måtte ikke fange hval i Varangerfjorden, de måtte ikke benytte folk som hadde vært i Foyns tjeneste i løpet av de siste tre år og de måtte gi 10% av nettoutbyttet til hedningemisjonen. Da ti års perioden var over, var 7 selskaper opprettet i Øst Finnmark og nå strømmet andre til. Den ene håpefulle oppkomling etter den andre reiste til Finnmark og bygget seg en fangststasjon. De fleste var fra Sarpsborg, Larvik og Tønsbergområdet og hadde skaffet forhåndskapital fra selfangsten. I sin iver klinte de seg opptil lykkefuglen Foyn. Vi ser en parallell i dagens oppdrettsnæring3.

Fra midten av 80-årene til midten av 90-årene var fangsten formidabel, den lå da på godt over 1000 “hval” i året, men “hval” ble målt i “blåhval-enheter” så antallet kan antagelig ganges mange ganger da man regnet 2, 1/2 finnhval eller 7 seihval for én “blåhval”. Det var med andre ord “verdienheter” som ble tellet; ikke antall liv man gjorde slutt på (Denne tellemåten varte forøvrig opp til 1960 årene). Hvaloljen ble solgt i Storbrittania til 30 pund pr. tonn. Bardene solgtes først for 20 pund pr. tonn, men etterhvert som de ble sjeldnere øket prisen inntil 230 pund pr. tonn4.

Denne massive økningen i hvalfangst førte til at flere hvalarter stod på randen av utryddelse, og den første lov for fredning av hval ble til i Norge. Hvalfredningsloven gikk ut på at det fra januar 1904 skulle være forbudt å jage eller fange hval i sjøterritoriene utenfor Nordland, Troms og Finnmark5.

Strid mellom fiskere og hvalfangere

Men allerede i fangstens første år kom protestene fra kystbefolkningen. Fiskerne hevdet at hvalen pleide å drive torsken og lodden inn mot land og at hvalfangsten forstyrret forholdet og gjorde det vanskeligere å få fisk. Disse påstandene var bygget både på egne erfaringer og gamle sagn. Fiskerne skepsis til hvalfangsten ble sett på med unåde av hvalfangerne, de ble beskyldt for alt fra overtro til misunnelse. Det ble sagt at fiskerne kunne dessuten gå over til andre næringsveier hvis fisken uteble, det var bare latskap som gjorde at de ikke drev det til noe innen f.eks. landbruk… Det haglet med slette beskrivelser av fiskerne, de var like mye av en skyteskive dengang som miljø – og dyrevernerne er for hvalfangere idag. Myndighetenes løsning på konflikten var mye den samme,og en vitenskapsmann (Professor O. Sars) ble sendt nordover for å forske. Han hadde helt andre forklaringer på at lodden og torsken uteble enn den at det ble fanget hval, og kunne derfor ikke støtte opp under et fredningstiltak. Det han imidlertid anbefalte var at man innførte en lov som gjorde det forbudt å skyte hval for nært inntil land for derved å beskytte fiskernes liv og redskap. En skadeskutt hval med en hvalbåt på slep kunne nemlig forårsake stor skade hvis den svømte mot fiskernes båter. Det ble på denne anbefaling laget en hvallov av 1880 som forbød fangst innen en avstand av en geografisk mil fra kysten6.

Foto : Mark Votier / WDC
Foto : Mark Votier / WDC

Vitenskapsmennene og Foyn fikk imidlertid sine pass påskrevet av hvalfredningskomitéen: “Det er mærkverdig at de såkaldte videnskabsmænd hertillands med deres eftersnakkeri ikke blir trætte i sin kamp med de fiskeriinteresseredes opfatning af hvalfangsten som landsfordærvelig bedrift, når denne opfatning har stadfestet seg som sandhet gjennom over 30 års erfaring”7.

Striden ble mer og mer tilspisset. Kampen mellom fiske og hvalfangst hadde stått på i 30 år, nå ble stemningen vurdert som “unektelig faretruende” og det ble besluttet å innføre en hvalfredningslov. Loven tredde i kraft 7. januar 19048. I dag pågår det fortsatt en strid rundt nødvendigheten av hvalfangst, men nå dreier kampen seg om at fiskeriene mener at det er nødvendig med norsk hvalfangst for å øke det kommersielle fisket – noe forskere over hele verden stadig argumenterer mot.

De omstridte avlivningsmetodene

Norske hvalfangere ble tidlig kritisert for sin bruk av såkalt kaldharpun, noe som førte til at det ble satt i gang en utprøving av nye avlivingsmetoder på begynnelsen av 1980-tallet9. Arbeidet med å utvikle nye fangstmetoder i den norske fangsten startet i 1981 med et femårig utviklingsprogram ved Norges Veterinærhøgskole, finansiert av norske fiskerimyndigheter. Prosjektet tok sikte på å vurdere en rekke mulige fangst- og avlivingsmetoder for vågehval, herunder mulighetene for bruk av elektrisk strøm, medikamenter og høgtrykk gass/luft før det ble gjort forsøk med modifiserte harpuner, høyhastighetsprosjektiler og til slutt, utvikling av ny eksploderende harpungranat. Selv om det er gjort tiltak for å forsøke å drepe hvalene raskere, er det åpenbare vanskeligheter som ofte hindrer dette. Hvalene blir skutt fra en bevegelig grunn mot et dyr som selv er i bevegelse og hvor kun en liten del av dyret er synlig i 2-5 sekunder. Dårlige værforhold som røff sjø og regn, gjør det enda vanskeligere for skytteren å treffe nøyaktig. Den eksploderende harpunen kan forårsake massive indre skader og blodtap uten at hvalen dør umiddelbart. En ekstra harpun eller et gevær brukes som en sekundær avlivningsmetode. I perioden 1981–2003 ble fagstmetodene evaluert og endret. Dette resulterte i at den momentane avlivingsprosenten, slik den er definert av norske myndigheter, økte fra 17 % i 1981–1983 til 80 % i 2000–200210.

Foto : Mark Votier / WDC
Foto : Mark Votier / WDC

Selv om avlivningsmetodene har blitt forbedret over de siste årene har det vist seg svært vanskelig å unngå tilfeller av langtrukken dødskamp. En av fem hvaler lever i flere minutter til opptil en time med harpunen i kroppen, og 10% av hvalene lider i mer enn 10 minutter11.

Ettersom vågehval ofte dør under vann, er det visse praktiske problemer med å bestemme det eksakte dødstidspunktet. Av IWC er dødstidspunktet blitt satt til det tidspunktet da forlemmene, sveivene, legges inn til kroppen, underkjeven henger ned og all bevegelse i dyret opphører. Riktignok skal disse observasjonene sammenholdes med observerte organskader, men ettersom slike undersøkelser er vanskelig å gjennomføre under fangst, blir overlevelsestiden oftest bestemt til det tidspunkt da dyret er i ro. Næringen hevder imidlertid at dødskriteriene er for strenge, og at kriteriene ikke tar hensyn til at vannstrømmer kan bevege lemmene på dyret når det trekkes inn til båten eller ligger ved båten12. Vågehvalens kropp er imidlertid tilpasset et liv med lange opphold i havdypet, noe som bl.a. gir kroppen mulighet til å ”slå av” store og energikrevende organer, og vågehvalens tilpasninger for dypdykk gjør det vanskelig å avgjøre dødstidspunktet13.

Kvoter og antall hval drept

Siden moratoriet mot kommersiell hvalfangst i 1986 har Norge tatt livet av ca 8300 hvaler14. Fiskeri- og kystministeren fastsatte en kvote på 885 dyr for vågehvalfangsten i 2009. Inntil 750 dyr kan fanges i områdene langs kysten og ved Svalbard. Resten av dyrene kan tas i området ved Jan Mayen (se kart). Kvoten er basert på bestandsstørrelsen man kom fram til etter telletoktene i tidsrommet 2003 – 2007 15. De siste årene har ikke alle dyrene i kvoten blitt tatt; i 2008 ble eksempelvis 534 av 1052 dyr tatt livet av i løpet av fangstsesongen16.

For øyeblikket holder hvalfangerne seg til én relativt utbredt art: Vågehval. Norske fangstmenn har imidlertid også ytret ønske om å få ta opp igjen fangst på flere og større hvalarter17.

Kilder

  1. Haug, T., 1998, Sjøpattedyr – om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4
  2. http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20060615/en_blodig_affare/
  3. Hans Bogen “Linjer i Den norske hvalfangsts historie” Aschehoug &co. 1933. ; Fridtjov Barth Larsen “Hval og hvalfangst” Fabritius & Sønners forlag 1943
  4. Hans Bogen “Linjer i Den norske hvalfangsts historie” Aschehoug &co. 1933. ; Fridtjov Barth Larsen “Hval og hvalfangst” Fabritius & Sønners forlag 1943
  5. Hans Bogen “Linjer i Den norske hvalfangsts historie” Aschehoug &co. 1933. ; Fridtjov Barth Larsen “Hval og hvalfangst” Fabritius & Sønners forlag 1943
  6. Hans Bogen “Linjer i Den norske hvalfangsts historie” Aschehoug &co. 1933. ; Fridtjov Barth Larsen “Hval og hvalfangst” Fabritius & Sønners forlag 1943
  7. Hans Bogen “Linjer i Den norske hvalfangsts historie” Aschehoug &co. 1933. ; Fridtjov Barth Larsen “Hval og hvalfangst” Fabritius & Sønners forlag 1943
  8. Hans Bogen “Linjer i Den norske hvalfangsts historie” Aschehoug &co. 1933. ; Fridtjov Barth Larsen “Hval og hvalfangst” Fabritius & Sønners forlag 1943
  9. Haug, T., 1998, Sjøpattedyr – om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4
  10. Den Norske Regjeringens hjemmesider (www.regjeringen.no)
  11. Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) s.132
  12. Haug, T., 1998, Sjøpattedyr – om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4
  13. Brakes, P., Butterworth,A., Simmonds, M. & Lymbery, P. (editors), 2004, Troubled waters – a review of the welfare implications of modern whaling activities, published by WSPA, London
  14. Hans Bogen “Linjer i Den norske hvalfangsts historie” Aschehoug &co. 1933
  15. Den Norske Regjeringens hjemmesider (www.regjeringen.no)
  16. miljostatus.no, oppdatering 29.05.09
  17. http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20060615/en_blodig_affare/
Hovedfoto: Wikimedia

Fakta

• Norge har en lang hvalfangsthistorie.Vågehvalfangst fra fiskebåter utstyrt med harpunkanon begynte i 1920.

• Sven Foyd var en norsk skipsreder og betraktes ofte som grunnlegger av den moderne hvalfangst.

• Kampen mellom fiske og hvalfangst hadde stått på i 30 år,nå ble stemningen vurdert som “unektelig faretruende”.

• En av fem hvaler lever i flere minutter til opptil en time med harpunen i kroppen.

• Siden moratoriet mot kommersiell hvalfangst i 1986 har Norge tatt livet av ca 8300 hvaler.