Lovverket

Hovedfoto: IWC

Siden 1986 har kommersiell hvalfangst vært forbudt av Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC). Til tross for at Norge er medlem av IWC, har man fortsatt fangst av vågehval under begrunnelsen av at Norge reserverte seg mot totalforbudet i 1993.

 

Norge, Island og Japan er de eneste landene som fortsatt driver med hvalfangst, og sammen skyter disse landene nå årlig rundt 2000 hval, i hovedsak for å selge kjøttet, og noe i forskningsøyemed. Forskningsfangsten er i prinsippet unntatt fra forbudet, men er i praksis kontroversielt grunnet ulike meninger om hvor vitenskaplig (og etisk) forsvarbart det er å forske på hval gjennom dødelig fangst, i motsetning til ikke-dødelige forskningsstudier.

Nasjonale forvaltningstiltak

Foto : Mark Votier / WDC
Foto : Mark Votier / WDC

Den første lov for fredning av hval ble til i Norge. Hvalfredningsloven gikk ut på at det fra januar 1904 skulle være forbudt å jage eller fange hval i sjøterritoriene utenfor Nordland, Troms og Finnmark. Siden 1860-årene var det da blitt fanget rundt 3500 blåhval, 10 500 finnhval, 5000 seihval og 1000 knølhval, hovedsakelig fra Barentshavet og på Finnmarkskysten.

Norske myndigheter har opp gjennom tiden innført en rekke lover og regler, og endret på disse. I tillegg er de til en viss grad nødt til å forholde seg til internasjonale bestemmelser. For en historisk oversikt over lover og regler knyttet til norsk hvalfangst.

Beslutninger fattet i Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC) om ulike forvaltningstiltak skal følges opp på nasjonalt nivå. På forskningssiden er det i Norge i hovedsak Norges forskningsråd og forskningsinstitutter tilknyttet forvaltningen som har ansvar for oppfølgingen. I Norge er reguleringstiltak basert på norske forvaltningsvedtak. Reguleringene omfatter ikke bare kvoter, men også sesongmessige bestemmelser og regler om redskap, fangstområder m.v. Håndhevingen av reguleringsbestemmelsene skal i teorien innebære bl.a. inspektører på alle fartøyer, rapporteringsplikt til Fiskeridirektoratet og veterinærmessig kontroll av fangstene.1

Til tross for dette bestemte de norske myndighetene at det fra 1. januar 2006 skulle bli tatt i bruk en såkalt “blåboks” istedenfor inspektører på skutene. Tanken bak blåboksen var at den skulle bli implementert som en forbedring i reguleringen og overvåkningen av hvalfangst. Men det har åpnet for en lengre fangstsesong uten begrensning av inspektørovervåkning. Dette har dessverre også ført til mindre fokus på viktig informasjon som avlivingstider: Tid inntil døden inntreffer blir ikke lenger registret. Heller ikke hvalfangerne er positive til “blåboksen” – kostnadene og installasjon/kontroll av ferdsskriveren virker som deres største bekymringer.

Internasjonale avtaler som berører forvaltningen av hval

Foto : Mark Votier
Foto : Mark Votier

Internasjonalt samarbeid om regulering av hvalfangst daterer seg tilbake til 1931. Forvaltningen av hvalfangst har siden gjennomgått en omfattende utvikling, og i dag eksisterer det en rekke mellomstatelige avtaler på dette området.2 Den viktigste er Den Internasjonale Hvalfangstkonvensjonen av 1946, som ble forhandlet fram med fokus på regulering av storhval-fangsten i Antarktisk.

Hvalfangstkonvensjonen har to siktemål:

1 - verne hvalbestander mot overbeskatning,3
2 - sørge for en ordnet utvikling av hvalfangstnæringen.4
For disse formålene har konvensjonen opprettet Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC) som er åpen for deltagelse fra alle land. Hvert medlemsland har en kommissær, som følges av en delegasjon. I tillegg deltar en stor gruppe observatører som per idag er uten tale- og stemmerett på møtene, selv om de opprinnelig hadde talerett. Det store flertallet av disse observatørene er private internasjonale organisasjoner.5

Hvalfangstkommisjonen har myndighet til å sette totalkvoter for fangst på ulike hvalbestander, herunder også å vedta totalfredning, og den kan bl.a. regulere i hvilke områder, i hvilke tidsrom og med hvilke redskaper man kan utføre fangsten. Vedtak er bindende for medlemmene med mindre de innen 90 dager reserverer seg. Kommisjonen kan også vedta anbefalninger eller resolusjoner med simpelt flertall, men disse er ikke bindende for medlemslandene.6

Moratorievedtaket

Foto : Mark Votier
Foto : Mark Votier

I den første halvdelen av 1980-årene var det stor faglig uenighet om kunnskapsgrunnlaget for den norske vågehvalfangsten. Diskusjonen dreide seg spesielt om størrelsen på den nordøstatlantiske vågehvalpopulasjonen, og om den var minkende. Før 1984 hadde de årlige kvotene for den norske hvalfangsten vært på 1500-2000 vågehval i en 20-års periode. I 1985 klassifiserte IWC den nordøstatlantiske vågehvalbestanden som “Protection Stock”. Norge protesterte formelt både mot denne klassifiseringen og mot et vedtak i 1982 som forbød all kommersiell hvalfangst fra og med 1986 (“moratorievedtaket”).7 Norges avgjørelse om å bryte fangstforbudet gitt av IWC, har vekket mye motstand internasjonalt bl.a. fordi de gjennom dette sier at de hever seg over internasjonal lovgiving og istedenfor gjør som de selv ønsker uavhengig av andre lands interesser i saken. Det reageres på at hvalene, som også befinner seg i mange andre lands farvann i ulike deler av året, av Norge betraktes som “norske ressurser”.

Dagens situasjon

Foto : WDC / Mark Votier
Foto : WDC / Mark Votier

Hvalfangstkonvensjonen dekker både kommersiell fangst og forskningsfangst. Når det gjelder kommersiell fangst er det i dag kun Norge og Island som utfører dette, og da i strid med konvensjonens bestemmmelser. Fangstforbudet ble innført i lys av den dramatiske nedgangen hos en rekke hvalarter som følge av en kraftig kommersiell fangst. Til tross for flere resolutioner fra IWC om umiddelbar stans av den norske vågehvalfangsten, fortsetter Norge år etter år med nye fangstkvoter.8 IWC skriver i den siste resolusjonen at de er “CONCERNED that the Government of Norway, having lodged an objection to paragraph 10(e) of the Schedule, unilaterally authorised commercial whaling on minke whales beginning in 1993; CONCERNED ALSO that Norway continues to allow commercial whaling and that it has increased its quotas, despite IWC Resolutions 1995-5 and 1996-5 calling on Norway to immediately halt all whaling activities under its jurisdiction.” Med tiden har det i tillegg til bekymring rundt hvalartenes overlevelse også blitt satt fokus på de lidelselsfulle avlivingsmetodene, og dyrevelferd har blitt et sentralt tema også i IWC.

Forskningsfangst utføres i dag hovedsakelig av Japan, og er omdiskutert i IWC. For at et land skal kunne drive med forskningsfangst kan landet selv gi spesialtillatelser for dette, men det må kunne forsvares ovenfor IWC sin vitenskapskomite. Forskningsfangsten har blitt stadig mer omdiskutert, og Japan har møtt mye misnøye fordi de ikke oppgir god nok grunn til hvorfor deres forskning må baseres på dødelige metoder, hvorfor de fanger de akutelle artene og antall individer.9 Flere kritikere påpeker at andre lands forskningsprosjekter klarer å komme frem til samme resultater, bl.a. i forhold til forskning på matinntak etc, ved hjelp av ikke-dødelige metoder, og at Japans manglende interesse for å gå over til slik forskning viser at fangstens egentlige formål er kommersielt.

Det diskuteres stadig mer rundt i hvor stor grad man skal drive dødelig versus ikke-dødelig forskning. Under IWC61 på Madeira i juni 2009 ble det bl.a. diskutert rundt forskningsfangst på hval i IWC, og en rekke land vil innføre prinsippet om de tre R-er – replace, reduce, refine – og bevege seg mest mulig i retning av forskningsmetoder som ikke er dødelige for hvalene. Merkelig nok støttet ikke Norge aktivt opp om dette prinsippet i IWC. Den nye norske dyrevelferdsloven som er vedtatt av Stortinget har inkorporert prinsippene om å redusere antall dyr til forsking og bruke alternative metoder. Dette burde forplikte den norske delegasjonen til å støtte forslag fra Australia m.fl. og tale de tre R-enes sak i IWC. Men den norske delegasjonen ser desverre ut til å være mer opptatt av å fremme fangstnæringens interesser, en å fremme vesentlige dyrevernprinsipper. Dersom Norge aspirerer til å fronte seg som et land som tar dyrevelferd på alvor, slik det er blitt sagt i lanseringen av den dye dyrevelferdsloven, bør innspillene fra Norge i IWC også endre seg.

Kilder

  1. Haug, T., 1998, Sjøpattedyr – om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4
  2. http://www.regjeringen.no/nb/dep/fkd/dok/regpubl/stmeld/20032004/Stmeld-nr-27-2003-2004-/3.html?id=404066
  3. Haug, T., 1998, Sjøpattedyr – om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4
  4. http://www.regjeringen.no/nb/dep/fkd/dok/regpubl/stmeld/20032004/Stmeld-nr-27-2003-2004-/3.html?id=404066
  5. http://www.iwcoffice.org
  6. Haug, T., 1998, Sjøpattedyr – om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4
  7. Haug, T., 1998, Sjøpattedyr – om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4
  8. Sider 3-5 i http://www.iwcoffice.org/meetings/resolutions/IWCRES47_1995.pdf
  9. https://www.newscientist.com/article/mg20227136-100-why-japans-whaling-activities-are-not-research/
Hovedfoto: IWC

Fakta

• Norge, Island og Japan er de eneste landene som fortsatt driver med hvalfangst.

• Siden 1860-årene var det da blitt fanget rundt 3500 blåhval,10500 finnhval, 5000 seihval og 1000 knølhval.

• I Norge er reguleringstiltak basert på norske forvaltningsvedtak.

• Internasjonalt samarbeid om regulering av hvalfangst daterer seg tilbake til 1931.

• I 1985 klassifiserte IWC den nordøstatlantiske vågehvalbestanden som “Protection Stock”.